Noah hadde en gang en stor visjon. Han begynte å bygge en enorm båt på land. Det kom til å komme en syndflod som ville utrydde alt liv. Noah var ansvarlig for å berge alle mennesker og dyr fra den visse død.
Og fra fjern og nær strømmet dyrene til.En hann og en hunn av hvert slag. De ble registrert og opptelt. Alle var de opprømte over å bli berget, over å bli inkludert i det gode selskap.
Oppe på dekket flokket de seg om Noah og lyttet oppslukt til historien hans. Sjiraffen strakte på halsen og speidet etter de truende skyene. Dyrene konkurrerte om å sitte nærmest nor han nok en gang fortalte om sin visjon.
Dag etter dag passerte. Noah delte ut paraplyer, men himmelen strålte like blå. Dyrene ble etterhvert rastløse og kjedet seg. Visjonen til gamle Noah var ikke så interessant lenger. En vakker dag orket ikke spurvene mer. De svingte seg ut fra rekka og kvitret farvel. "Vi holder på å bygge rede, dette har vi ikke tid til," sang de.
Dagene gikk og en etter en tuslet dyrene hjem, hver til sitt. For å gresse på savannene og drikke fra vannhullene. For å leve i verden med alle de risikoer og gleder det medfører.
Alene på soldekket sitt sitter ennå Noah og drømmer om regnet, havet, og storheten.